lørdag 23. november 2013

Bingo?!

Det er cupfinaletid. I dag vann Stabæk damefinalen, og i morgon møtes Rosenborg og Molde til årets store fotballfest på Ullevål stadion. Kampen blir sendt på NRK, med Arne Scheie som kommentator for aller siste gong. Han gir seg visstnok som fotballkommentator, og i samband med det blei han intervjua i Morgennytt.

Eit naturleg spørsmål var kva han trudde om den føreståande kampen. Scheie rekna med at det ville bli ein god og jamn kamp, og han håpte at det ikkje ville enda med straffesparkkonkurranse. For, som han sa: "Straffesparkkonkurranse er bingo."

Men er det verkeleg det? Eg var sjølv veldig skeptisk til å avgjera viktige kampar, som t.d. internasjonale finalar, på den måten, men no ser eg litt annleis på saka.

Fotball handlar om å få ballen i mål flest gonger, og når ingen av laga er flinkare enn det andre til det i løpet av den tilmålte tida, er det berre rett og rimeleg å sjå kven som er flinkast under lettare føresetnader: Kort avstand og ingen plagsomme forsvarsspelarar. Er dette bingo? Nei, sjølvsagt er det ikkje det. Me snakkar om grovt overbetalte jyplingar som bruker heile den korte arbeidstida si på å trena på nettopp dette: å få ballen i mål. Og då må ein forventa at dei greier nettopp det på 11 meters hald med nesten tomt mål. Det skal ikkje vera eit spørsmål om flaks.

Ein straffebom er resultatet av eitt av to: Anten er det ein dyktig keeper, eller så er det ein udyktig straffeskyttar. Det er ikkje uflaks. Straffeskytarar som kallar seg toppidrettsutøvarar kan rett og slett ikkje skulda på slikt med mindre dei sklir på det blaute, glatte graset eller skolissa går opp i det dei skyt - og det skjer veldig sjeldan. Dessutan høyrer det med til stillingsbeskrivelsen deira å sjekka skolissa.

Ein periode hadde ein eit velmeint forsøk med golden goal, eller "fyrste målet vinn", som me kalte det heime i Årdal på 80-talet. Tanken var god, men ikkje så realistisk, viste det seg. Etter 120 minutter var beina møre og angsten for baklengsmål større enn lysta til å skåra sjølv, så det enda gjerne slik det hadde gjort så mange gonger før:

Straffekonkurranse for å sjå kven som var flinkast til det enkle. Eg har kome fram til at det er det beste og mest rettferdige. Fotball handlar trass alt om éin ting: Å sparka ballen i mål.


søndag 3. november 2013

Blå-blå (eller dobbelt opp, om du vil)

[Dette innlegget blei fyrst publisert på bloggen Språkkalender 2013 den 29. oktober under tittelen "Blå-blå". Eit par små trykkfeil er retta opp her.]

Landet har fått ei ny regjering, og den er blå-blå. Samansetninga blå-blå viser til at det er to borgarlege – altså blå – parti som har gått saman om å danna regjering, men på norsk kan me gjenta ord, særleg adjektiv, for å uttrykkja fleire andre tydingar og nyansar.

For å uttrykkja at noko utviklar seg i ei bestemt retning, kan me til dømes gjenta eit adjektiv i komparativ. Ein som nettopp har vore sjukmeld kan svara betre og betre på spørsmålet om korleis det går. Og når det gjeld korleis det går med norskstudentane mine, både håper og trur eg at dei lærer meir og meir norsk, og dermed blir flinkare og flinkare. Det treng ikkje vera ei positiv utvikling. Det blir til dømes fleire og fleire arbeidslause i Europa.

Men når me gjentar eit adjektiv i grunnforma (positiv), har det ei heilt anna tyding. Då hintar me om at akkurat dette adjektivet ikkje er så treffande i denne situasjonen:

- Denne kaka var ganske god!
- Vel, god og god.

I slike situasjonar er det vanleg å ha med ein eller annan markør som understrekar skepsisen, som til dømes vel eller nja. Eller me tyr til fru Blom:

- Var kaka god?
- God og god, fru Blom.

Det same kan me gjera med substantiv òg når me meiner at tingen me snakkar om knapt nok er verdig substantivet me bruker. Ein som eig ein rustholk som er nær ved å ramla frå kvarandre, kan svara slik på spørsmål om han har bil: Bil og bil, fru Blom, eg har då ein…. Og når det gjeld spelet til Rosenborg BK, er fotball og fotball ei god skildring.

Andre lag derimot – særleg på Sør-vestlandet -  spelar ein finfin fotball. Denne fordoblinga forsterkar det positive i adjektivet, men den blir berre brukt ved adjektivet fin. Det blir feil å seia at noko er brabra eller storstort.

onsdag 23. oktober 2013

Reiserute

Snefrid hadde eit ærend på Tunga i Trondheim, og derfor kika me på korleis det var å koma seg dit med buss frå Risvollan. Til å hjelpa oss hadde me busselskapet AtB sin utmerka reiseplanleggar på nettet.

Me tasta inn avreisestad og reisemål og fekk opp ei lang liste med avgangar. Det viste seg slett ikkje å vera noko problem å bussa denne strekninga, om enn ikkje alle forslaga var like freistande. Eg oppdaga til dømes dette ganske kreative forslaget:

Ta buss 8 frå Risvollan kl. 23.51 og gå av på Samfundet. Der må du venta i 13 minutter på buss nummer 5 som kjører deg til Østre Berg. Dit kjem du klokka 00.25, altså 34 minutt etter at reisa starta.

Så må du venta igjen. På Østre Berg. I fire timar og 25 minutt. Eg håper det er busskur med tak på Østre Berg.

Klokka ti på fem - 04.50 - kjem endeleg buss 94 og fraktar deg til iskremfabrikken, noko som tar fem minutt. Då kan det tenkast at du angrar på at du ikkje like greit tok beina fatt då du kom til Østre Berg, for ikkje å seia då du gjekk på bussen på Risvollan. 

Mellom Risvollan og Tunga er det ca. 5,5 km langs den kortaste vegen. Stipulert reisetid: fem timar og fire minutt.

AtB skal få eit lite gratisråd av meg: Programmer reiseplanleggaren slik at ruter som får eit opphald på over t.d. 20 minutt blir filtrert vekk. Det ser liksom ikkje så innbydande ut når ein busstur i byen tar lengre tid enn ein sykkeltur til Oppdal.

tirsdag 24. september 2013

Det var Viking her, og det var Viking der...

For snart 25 år sidan var eg på cupfinale i handball i Storhallen i Stavanger. Dette var på den tida Stavanger kjempa med Grenlandsområdet om å vera navlen i Handballnorge. Stavanger IF var nok det beste laget i landet det året, men akkurat denne kvelden blei dei slått av byrivalen Viking, som dermed tok sitt fyrste handballmeisterskap.

Sidan blei det fleire meisterskap på både SIF og Viking før lufta gjekk ut av Stavangerhandballen. Då fusjonerte dei to klubbane under namnet Viking Håndball, og sidan har det vore bob-bob. I fjor rykka laget ned frå eliteserien, og speler altså no i 1. divisjon, der det var sesongopning i helga.

Viking opna sesongen på bortebane, i Bergen. Mot Viking. Det var altså Viking mot Viking, eller rettare Viking TIF mot Viking Håndball, eller som det heitte på tekst-tv: Viking (Ber) - Viking (Sta). For å gjera forvirringa endå litt større: Viking (Ber) har blå trøyer og kvite bukser, ikkje ulikt Norges beste fotballag, Viking FK - i Stavanger.

Det er langt i frå fyrste gong at norske lag møter seg sjølv i døra på denne måten. I 1915 møttest Kvik (Halden) og Kvik (Trondheim) i semifinalen i fotballcupen, og sju år seinare møttest dei igjen i kvartfinalen. Haldensarane vann forøvrig begge oppgjera. Dessuten var det fleire møte opp gjennom åra mellom S&FK Lyn frå Oslo og Lyn frå Gjøvik til dess den siste klubben endra namnet til Gjøvik/Lyn etter den 2. verdskrigen. I tillegg har det vore brukbare Ørn-klubbar både i Trondheim og Horten utan at eg veit sikkert om dei har spelt mot kvarandre nokon gong. Ikkje minst bør det nemnast at Rosenborg heiter Rosenborg fordi dei ikkje fekk lov til å heita Odd. Det var (og er) nemleg namnet til Skiensklubben som var nærast einerådande på den tida RBK blei stifta.

Men tilbake til Viking - Viking. Eg reknar med at det var god stemning og at samtlege Vikingspelarar - såvel på heimelaget som på bortelaget - følte at kampsongane og heiaropa på tribunen varma. Til slutt enda det med åttemålssiger til Viking, og dermed ligg Viking både øvst og nedst på tabellen etter ein serierunde. Og nettopp det er kanskje rekord i norsk idrett.

Heia Viking!

torsdag 29. august 2013

Den dagen det var så bratt

Ei ulukke kjem sjeldan åleine, heiter det. I den tre timar lange undervisingsøkta mi i norsk for utlendingar, trinn 1, i dag kom ulukkene som skote ut av ei ketchupflaske. Skjønt, ulukker... Eg skal vera den fyrste til å innrømma at noko av det som hende var resultat av kvalifisert kløning frå mi side. Her er det som hende:

Då klassen skulle høyra på ein ny tekst, starta eg fyrst feil spor. Eit hendeleg uhell, som hadde vore lett å retta opp dersom det rette lydsporet faktisk hadde vore på minnepinnen min. Men det enda altså med høgtlesing. Vel, vel, verre ting har hendt før, og verre ting kom snart til å henda.

Etter arbeidet med den nye teksten stod ei samtaleøving i par for tur. Studentane får kvar sin delvis utfylte tabell med informasjon om nokre personar, og så må dei spørja kvarandre om den manglande informasjonen. Denne oppgåva bruker eg kvart år med stort hell, så ho var ein sjølvsagt del av oppgåvekompendiet eg har laga for å sleppa endelaus kopiering i løpet av semesteret. "Person A ser på side 4 og person B på side 5," sa eg. Alle sette i gong, og det var ivrig summing i 30 sekund. Så kom det: "Me har den same informasjonen!" Akk ja, så hadde eg kopiert feil i kompendiet, og dermed blei den oppgåva utsett til over helga.

Neste punkt på programmet: Ordstilling ved hjelp av PowerPoint. Då krasja PowerPoint. Eg prøvde å starta programmet igjen. Det varte og det rakk - sekund blir lange i slike stunder - og eg førebudde meg på å ta det med små kritstumpar på tavla. Men i siste augneblink ombestemte PowerPoint seg, og samarbeidde likevel.

Dermed kom me oss velberga ut av den fyrste økta, og eg gjekk ned i språklaben for å klargjera økt nummer to.

Labtimen kort oppsummert: Programvaren krasja ved oppstart, men fungerte etter ein langdryg omstart. I kaoset som oppstod, huka eg av eit par feil oppgåver slik at kjøreplanen på tavla og innhaldet på lydspora ikkje passa, i tillegg til at eg måtte opp å ta kopiar av eit par oppgåver. Det heile blei elegant avrunda med ein ny datakrasj fem minutter før slutt.

Det gode med alt dette er at uhell- og svimekvoten er brukt opp for dette semesteret, og det alt i den fyrste veka. Med andre ord: Dette blir eit supersemester!

mandag 26. august 2013

Sjå opp for ferger!

Eg har kjøpt ny mobil, og på den er det eit program - eller ein app på mobilspråket - som heiter "Navigering". Nyfiken som eg var, klikka eg på den, og då  fekk eg for fyrste gong sjå at til og med Google kan ha vaklande tiltru til eige produkt. "Navigering" var nemleg ein beta-versjon (prøveversjon på norsk), og dermed kom Google mellom anna med denne åtvaringa:
"Ikke bruk dette programmet mens du er i bevegelse. [...] veibeskrivelsene kan være feilaktige, farlige, forbudt, eller kan innebære ferger."
Så då veit me kor Google står samferdselspolitisk. Men at ferger er verre enn forbud og livstruande farar, bør koma som ei overrasking for fleire enn ein vestlending som er oppvaksen mellom to slike.

søndag 18. august 2013

Tour of Jämtland

Sykkelløpet Tour of Jämtland Cyclosportive, 214 kilometer fra Trondheim til Åre, var utpekt som sesongens store mål - det første virkelig utfordrende løpet etter flere år med sykdom og skader. En stund så det faktisk ut som om sykdom - halsonde og feber - skulle ødelegge dette også, men kvelden før pakket jeg meg inn og svettet ut på ergometersykkelen. Om det var det som gjorde susen, vet jeg ikke, men sist lørdag klokka ni stod jeg på startstreken like utenfor kontordøra mi på Dragvoll sammen med rundt 100 andre, hovedsakelig svensker.

Bare 213,9 km igjen. (Foto: Tour of Jämtland)
I og med at de siste dagene, for ikke å si sesongene, hadde vært trøblete, var målene moderate: 1. Komme i mål på en anstendig måte, og 2. Komme under 9 timer.

Når man skal sykle over 20 mil, er det veldig viktig å komme i ei gruppe, spesielt hvis man vil ha ei god tid. Kraftforbruket i ei gruppe og alene kan ikke sammenlignes, og det kan heller ikke fremdriften. Allerede opp Fortunalia ble feltet delt i mange grupper, og - o, akk - jeg ble liggende i et ingenmannsland. Det varte heldigvis "bare" til Vikhammer.

Der ble jeg kjørt inn av en trio, og derfra var Tour of Jämtland et samarbeidsprosjekt mellom Tursyklistene i Trondheim (altså meg), det svenske forsvaret, representert ved Jonna og Anna, og Niklas fra Stockholm. Og så var det bare å tråkke i veg.

Vi tråkket oss opp fra Hommelvik og over til Selbustrand uten altfor store anstrengelser. Selbustrand skal nok ta mye av æren for at dette løpet blir lansert som "Norra Europas vackraste", utvilsomt en overdrivelse, men dog bedre enn "Sveriges vackraste cykellopp" som det også stod i informasjonen vi fikk. 15 av de 21 milene går tross alt i Norge, og resten er skog...

Etter matstasjonen ved Tømra gikk det i susende fart ned til Hell og videre inn til Hegra. Det tok bare en times tid, og det svenske forsvaret hadde mest lyst til å kjøre forbi matstasjonen der. Jeg tenkte imidlertid på hva som lå foran oss, og mente at vi burde fylle opp både energilagre, lommer og drikkeflasker. Neste sjanse var nemlig ikke før på Storlien, om 60 km og rundt tre timer. Som tenkt av meg, så gjort av alle fire.

Fra Hegra til Meråker er det flate, rette vegen og fin asfalt. Vi klarte også å organisere et bra samarbeid, og summen av alt dette var bra tempo. Og det betydde at mine intensjoner om å spare krefter til stigningene opp mot Storlien ble nettopp intensjoner. Det er gøy å kjøre fort i ei gruppe som fungerer, men beina mine er dessverre ikke laget for det, og etter hvert som vi nærmet oss Meråker, ble beina tyngre og tankene gråere i takt med himmelen over oss. Da vi passerte Gudå, tenkte jeg at det måtte være en skrivefeil. Skulle det ikke være "Å, Gud"?

Dermed ankom vi Meråker litt mindre spreke enn planlagt - og i regn. Til nå hadde Jonna vært klart sprekest av oss, men i inngangen til den første bakken kviknet plutselig også Anna til. Dermed fikk jeg jobbe oppover for å henge på dem. (Niklas slapp på Meråker og ville kjøre rolig oppover.) Etter ei stund begynte jeg å kjenne tendenser til krampe i venstre legg, og så i høyre også. Målene jeg nevnte over, ble erstattet med et nytt mål: Å henge på Försvarets Sportklubb opp til Storlien. Det gikk. Så vidt. 

Vi brukte ca. 1.10 på de 20 kilometrene fra Meråker til toppen, og hadde kjørt cirka 6 timer da vi kom til matstasjonen på grensa. Derfra var det lett terreng de siste 60 kilometrene. Vi - som nå altså var meg, Jonna og Anna - tok igjen ei jente til, og dermed ble vi på ny en kvartett. Det begynte å minne om en vanlig dag på kontoret: Kjell og damene... Nå kommer Olaf til å le rått, tenkte jeg. Han mobber meg nemlig for min evne til å havne i sykkelfelt med damer. Det skyldes nok langt på vei mitt nivå som syklist, men i tillegg er det veldig bra å sitte i felt med damer fordi de sykler veldig jevnt og fornuftig. 

Etter en times tid ble vi innhentet av elitesyklistene som hadde startet tre timer etter oss. Vi prøvde ikke å henge oss på...

Vi ankom Duved som en kvartett, men på de to siste kilometrene ble tempoet plutselig satt opp, og samholdet var en saga blott. Den nye jenta stakk først, deretter Jonna. Anna sprakk 500 meter fra mål, og etter en lett desperat bakkespurt manglet det fem meter på at jeg tok igjen Jonna før målstreken på Åre torg.

Etter 214 km og 2200 høydemeter gjennom sju vekstsoner i regn, sol og gråvær trillet både jeg og det svenske forsvaret inn på 8.26 - godt under målsetningen min. Og da var det lov å være både fornøyd og litt sliten.


onsdag 31. juli 2013

Hakkespettboka 2.0

Alle me som har vakse opp med Donald Duck har vel latt oss imponera av Hakkespettboka, denne knøttlitle boka som inneheld alt som er av jordisk kunnskap. I alle fall nesten. For i historia "Tilbake til Xanadu" skjer det utenkelege: På biblioteket i Tralla La finn Ole (eller Dole eller Doffen - kven veit?) eit manuskript frå år 73 der det er ei opplysning nederst på side 1106 i bind 13 som ikkje står i Hakkespettboka. Dette resulterer forøvrig i eit unisont "OI!"

Denne boka skulle me sjølvsagt alle hatt kloa i, men akk!, ho er reservert for ein liten speidarklubb i ein liten by i Amerika. Og endå verre: Både byen, speidarklubben og ikkje minst Hakkespettboka er fiktive. Så det får bli med draumen. Eller?

Nei då, Hakkespettboka finst, ho, og så å seia alle i vår del av verda har tilgang til ho om enn i ei anna form og med andre namn enn originalversjonen. Forma er elektronisk, og namnet varierer: Ipad, nettbrett, smarttelefon og så bortetter. 

Alle svar ligg i lommeformat berre eit fåtal tastetrykk borte, anten ein lurer på teksten til "Summer of 69", kva ein kjeleflikkar eigentleg gjorde eller korleis ein skal opna ei pistasjnøtt med alt for lita glipe mellom skala. Me treng rett og slett ikkje lura lenger.

Og nettopp det er vel ulempa med denne moderne Hakkespettboka: Ho tar livet av felles undring, tankespinn og mange underhaldande diskusjoner. For så snart nokon har kviskra eit halvhøgt "Hm, lurer på kva...", så tar tre samtalepartar  opp telefonen og surfar seg fram til eit udiskutabelt svar på snaue halvminuttet. Effektivt, utvilsamt veldig nyttig, men dessverre tidvis temmeleg kjedeleg. Det er liksom ikkje lov å undrast lenger.

Men eg slår stadig vekk opp i Hakkespettboka, versjon 2.0, eg òg. For korleis skal eg elles få i meg den siste, gjenstridige pistasjnøtta? Eg kan då ikkje berre gå ut i skogen og spørja eit ekorn heller.

onsdag 17. juli 2013

Idrettar me ikkje har 2: Radball

Foto: CC Stefan Kuhn
Ordet Radball er tysk og tyder "sykkelball", og her snakkar me om ballsport på to hjul. Radball - heller ikkje for denne sporten har me eit norsk ord - er ein lagsport som best kan samanliknast med five-a-side-fotball, men altså på sykkel.

To lag med to eller fem spelarar spelar mot kvarandre, og det gjeld å skåra flest mål. No har du sikkert bilete à la polo i hovudet, altså syklistar med ei kølle til å slå ballen. Men nei, i Radball skjer alt på og med hjelp av sykkelen, som kan minna litt om den gode, gamle Appache-sykkelen. Og det er akkurat her det fascinerande ligg: Utøvarane viser nemleg ein fantastisk kontroll over sykkelen, og skuddteknikken er svært imponerande. Med berre ei lita rørsle med framhjulet sender dei ballen i veg med stor kraft og presisjon.

Eg høyrde om Radball for fyrste (og så å seia siste) gong i ein Derrick-episode, der ein ung gut var oppslukt av denne sporten og hadde store ambisjonar. Dette må vera noko regissøren har funne på, tenkte eg og googla i veg. Men nei. Sporten er i høgste grad reell, og det finst både EM, VM og verdscup. Det finst over 400 Radballklubbar, i fylgje Wikipedia, og Tyskland, Sveits og Tsjekkia er supermaktene.

Her er ein liten smakebit frå VM i 2012:



tirsdag 16. juli 2013

Ein kartbokodyssé

Ryfylke
Heilt nederst i høgre hjørne på side 55 i kartboka mi finn du Trondheim. Der bur eg. For snart to veker sidan sette eg meg i bilen for å kjøra til Ryfylke, som ligg ein heilt annan plass i den same kartboka.

Etter ein kort stopp etter fem minutt for å fylla tanken på næraste bensinstasjon, vinka eg farvel til side 55 og sette kursen sørover gjennom dei to kjedelegaste sidene i heile kartboka: 52 og 51. E6 har rett og slett lite å by på mellom Trondheim og Oppdal. Men vêret var strålande, og eg tok meg tid til ein jorbærbøtteis øverst på side 44 før eg gjekk laus på den fyrste fjellovergangen: Dovre.

Himmelen blei gråare og gråare nedover side 44, men det lysna noko då eg bladde om til side 36 og svinga inn på Otta. Der forlet eg Europavegen og tok mot Vågå og fjellovergang nummer to: Valdresflya. 

Eg og Valdresflya har ein fast tradisjon når me møtest: Skodde. Men det er den kortaste vegen, og det skal visstnok vera fint der òg. Forutan skodda, kunne flya denne gongen by på litt regn, asfaltering med tilhøyrande kolonnekjøring og storslalom mellom altfor trafikkvan bjellesau og lam.

Og slik kom eg til Fagernes, og då var eg allereie i rute B1 på side 28 i kartboka. Dei to neste rutene kunne by på meir saueslalom, denne gongen over Golsfjellet, før eg nådde Gol i rute A3 noko over middagstid. Etter å ha leita i minst eit halvt minutt, gjekk eg lett angripen av hungersnaud inn på det fyrste matholet eg såg. Osteburgaren var like god som han såg ut, og eg gjekk frå underernært til overfødd i løpet av ein dryg halvtime.

Eg suste vidare gjennom kartboka til side 27 og over Hardangervidda, som viste seg frå godvêrssida. Etter ein snartur innom side 19 og 18 (i den rekkefølgja - eg kjørte jo frå aust mot vest), kom eg til Vøringsfossen nederst på side 26. Den hadde eg jo sett eit par gonger før, så eg stupte ned Måbødalen med korketrekkartunnelen (kor mange rundar kjører ein eigentleg?) og ned til ein av mine favorittar: Eidfjord.

Der venta solnedgang ved fjorden og ei seng på Vik Pensjonat.

På Ustaoset (side 27, rute E4) ligg Måfåvegen. Dette kunne ha vore namnet på riksveg 7 sørover gjennom Hardanger på kartblad 26, 18 og 17. Det synest som han bokstaveleg talt blei laga under mottoet "vegen blir til mens du går", og utbetringsarbeida som pågår no, ser ut til å ha same ideologiske grunnlag. Eit sammensurium av svingar og vekslingar mellom breie, smale og ekstra smale partier omgitt av distraherande flott natur med frukttre og isbre, alt krydra med motgåande bubilar. "Ikkje stopp unødvendig her på grunn av rasfaren", stod det på eit skilt. Slike skilt kan jo vera nyttige, men det hadde ikkje vore dumt med skilt av typen "Vegen blir smalare rundt denne svingen" heller.

Vel, eg kom meg til Odda. Der er det obligatorisk for representantar for familien Ullestad å stoppa, såvel på veg nordover som sørover. Etter den faste turen i gågata, putla eg så fort det let seg gjera på måfåvegar, tilbake til side 18 og femte og siste fjellovergang: Røldalsfjellet.

Mellom Nesflaten og Suldal på sidene 10 og 9, nådde vegane nye, og stadig smalare dimensjonar, og vips! Så var eg i Ryfylke. Det hende i rute F1 på side 9. Men målet mitt var ikkje før langt nede i rute E3. Vanlegvis byr ikkje denne strekninga på store opplevingar, men denne gongen var det litt annleis.

For øvst i rute E3 - altså ikkje langt frå mål - venta det eit fjordcruise. Ferja frå Nesvik til Hjelmeland skulle nemleg innom Ombo på denne turen, og i den delen av heimkommunen hadde eg utruleg nok aldri sett min fot før. Det har eg for så vidt ikkje ennå heller, i og med at eg ikkje gjekk i land. Men Ombo har i alle fall ein ting til felles med Shetland nå: Eg har vore til kai der.

Så gjekk turen frå Sandestøå på Hjelmeland, over Byrkja, ned Riskedalsbrekka og forbi GEA og Årdalstunet, og midt mellom Sedbergskrysset og Storå bru svinga eg til venstre inn den øvre porten.

Mor og far sat som vanleg på altanen.

tirsdag 2. juli 2013

Sykkelproffar og radioamatørar

Sykkelsirkuset Tour de France er i gang igjen, og i år blei den fyrste etappen verkeleg eit sirkus. Kort tid før eit samla felt skulle spurta om etappesigeren, stod nemleg ein buss fast i målseglet. Panikken greip arrangørane - med god grunn - og det gjekk ut melding til alle lagbilane om at målet blei flytta tre kilometer fram. Nokre minuttar seinare var bussen borte, og målet blei flytta tilbake til mål, og lagbilane fekk ein ny beskjed å vidareformidla til ryttarane over radiosambandet.

Radiosamband har vore mykje omdiskutert i sykkelverda. I dag har alle profflaga radiosamband mellom fylgjebilane og kvar enkelt syklist på laget. Dermed kan sportsdirektørane styra troppene sine frå bilane basert på kunnskap dei har om det som skjer lenger framme eller lenger bak i løypa. Om ei gruppe som har rykka frå feltet og opparbeidd ei leiing på 3 minutt, begynner å henga med geipen, får alle i hvoudfeltet beskjed av sjefane sine om det tvert. Før radiosambandet si tid måtte hovudfeltet sjølv gjetta seg til kva som skjedde i teten, og så satsa på ein taktikk basert på det.

Mange meiner at denne utviklinga ikkje er positiv. Dei peiker på at løpa blir for forutsigbare og at det flyttar det taktiske elementet frå sykkelsetet til bilsetet. Etter å ha fulgt Tour de France og andre etapperitt sidan lenge før Hushovd slo igjennom, er eg langt på veg samd i denne kritikken. Det har vore ein klar tendens til at ressurssterke lag har styrt ritta på ein slik måte at det tidvis har blitt kjedeleg. Det er så å seia slutt på halsbrekkande bruddforsøk og avsindig gambling. Sportsdirektørane har full kontroll over det som skjer og styrer sykkelmarionettane med kirurgisk prestasjon. 

Hovudargumentet for radiosambandet er tryggleiken. At det er viktig for ryttarane å vita om eventuelle farer lenger framme i løypa, anten det er lokale regnskyll som gjer utforkjøringa såpeglatt eller bussar som står fast i målseglet. Dette er jo unekteleg eit veldig godt argument. Eller: Det hadde vore eit godt argument viss det hadde fungert. For kva skjedde på laurdag då målet blei flytta fram og tilbake? Radiosambandet strauk så det sang.

Fleire av ryttarane fekk aldri beskjed frå laget sitt. Vinnaren høyrde om både bussen og flyttinga av målet for fyrste gong under sigersintervjuet. Andre forstod ikkje meldinga fordi lagleiinga informerte på eit språk ikkje alle på laget forstod så bra. Mens atter andre fekk hendingane med seg og førebudde seg til tidleg spurt. Og dermed blei det lett panikk og knall og fall.

Eg trur ikkje at det er så vanskeleg å sameina ønsket om opnare og mindre direktørstyrte ritt med radiosamband for å auke tryggleiken på den andre. Løysinga burde vera såre enkel: Erstatta laga sine radiosamband med eit nøytralt, arrangørstyrt samband som informerer om det løparane må vita for å koma heilskinna til mål. Då får alle ryttarane den same beskjeden, gjerne på 2-3 ulike språk, og så slepp dei å uroa seg over tryggleiken. I staden kan dei bruka hovudet til å legga sin eigen meir eller mindre meiningsfylte taktikk.

Eg trur det hadde blitt meir underhaldande sykkelritt slik.

lørdag 15. juni 2013

Gjensidige, kunden og ein som nytta høvet

For eit par dagar sidan kunne Aftenposten melda at kvar fjerde ungdom synes det er greit å svindla forsikringsselskapet sitt ved å plussa litt ekstra på erstatningskravet. Heldigvis er moralen betre i høgare aldersgrupper, men i alderen 40-59 er det framleis 6% som meiner at "det kan godtas av og til" å plussa på kravet. Det var ein av desse eg traff på utanfor Trondheim Spektrum for eit drøyt år sidan.

Eg blei skrekkeleg sur på han, men direkte forbanna på forsikringsselskapet mitt, som absolutt ikkje skal få vera anonyme her. Det heiter Gjensidige. Så kva skjedde?

Eg hadde vore på handballkamp mellom Byåsen og Larvik. Hallen var fullstappa, og det var parkeringsplassen òg. Etter mykje om og men hadde eg funne ein noko knøvlete plass, og då eg lirka meg ut med rygging mellom bilar og ein grøftekant etter kampen, gjekk det ikkje betre enn at eg så vidt sneia borti bilen føre meg. Touchen var så liten at eg verken kjende eller høyrde det sjølv, og eg hadde ikkje oppdaga det om ikkje passasjeren min hadde gjort meg merksam på det. 

Eigaren sat i den andre bilen, og såg nærast nøgd ut då han kom ut og straks utbraut: "Me må skriva skademelding!" Javisst, tenkte eg, men det var ein underleg fyrste kommentar. Eg svara at me fyrst måtte sjå om det var nokon skade. Det var han samd i, om enn litt motvillig.

Fyrst såg me heller ingen skade, men etter å ha skrubba vekk litt skit frå støtfangaren hans, såg me to bittesmå riper på baksjermen, like over hjulet. Gutungen hans heldt fast på at han ikkje såg nokon skade, men faren ba han halda kjeft. Personleg hadde eg ærleg talt gitt blaffen om det var min bil. Det gjorde ikkje han, og det var jo greitt nok. Det var no ein gong min feil. Surt var det sjølvsagt, men eg tenkte at det umogleg kunne bli så dyrt. 

Men det blei det. Etter ei god stund kom det brev frå Gjensidige om at skaden var taksert til 15000. Rekninga mi blei rett nok mykje mindre, men eg såg fort at dette umogleg kunne stemma. Derfor ringte eg Gjensidige og fortalte ei surmaga kjerring at eg var skeptisk til denne takseringa, som sjølvsagt var gjort av motparten sitt selskap. "Og sidan du har feilen, godtar me takseringa," konkluderte ho. 

Det viste seg at det hadde dei gjort utan å sjå rekninga frå verkstaden og kva som var gjort. Derfor ba eg om å få sjå rekninga. "Då må du kontakta det andre selskapet," sa servicemedarbeidaren. "Kva? Gjensidige er jo min representant. De må då gjera det for kundane. Det er jo ikkje lett for meg å få tak i slikt. Det er jo mellom anna difor ein har forsikring: For å få hjelp i forsikringssaker," sa eg i ein noko forundra tone som sikkert ikkje var så hjarteleg som han kunne ha vore. 

Etter litt om og men - utruleg nok - ga ho seg og lova å skaffa spesifikasjonane frå det andre selskapet. Etter eit par veker kom det i postkassa. Det var som eg venta: Sniken hadde venta på at nokon skulle sjå hardt på bilen hans slik at han kunne få fiksa ymse andre feil på forsikringsselskapet og ein annan sjåfør si rekning. Han hadde mellom anna skifta den eine baklykta, sjølv om ho ikkje kunne ha blitt skada under "samanstøyten" vår. I fylgje Gjensidige sitt fylgjebrev var derimot skadane i tråd med det som hadde skjedd på parkeringsplassen.

Det var dei på ingen måte, noko eg ringde og fortalte dei. Eg la til at denne personen ikkje berre påførte meg ekstra utgifter, men at han og svindla Gjensidige for truleg ein femsifra sum. Det var dei ingenlunde interesserte i å undersøkja. 

Eg kan forstå at selskapet ikkje går i krigen for så små summar, men dei treng ikkje nettopp støtta motparten blindt og vera direkte småfrekk mot kunden som varslar om ein sannsynleg svindel. Dei kunne til dømes ha sagt: "Greit, me skal ta ein ny kikk på skademeldinga og vurdera saken." Og om det ikkje var mogleg, eller om dei ikkje kunne konkludera med svindel, kunne dei i det minste ha sagt noko slikt som: "Takk for tipset. Me skal notera namnet hans til eventuelle seinare saker og varsla selskapet hans." Men nei: Hjå Gjensidige er det den lurte kunden som er mest til bry.

Av denne saka trakk eg to lærdommar:

1. Skademeldinga skal ikkje berre seia kva som blei skadd, men òg kva skadar som ikkje oppstod.
2. Gjensidige - og truleg andre forsikringsselskap - synes sjølv det er greitt å bli svindla litt i ny og ne.

Og då er det ikkje så rart om mange andre òg synes det. Eg er ikkje blant dei, men om eg høyrer om nokon som har sett fyr på bilen sin eller senker båten i fjorden for å tena seg rik på Gjensidige, må nok selskapet rekna med å finna ut av dette utan mi hjelp. For eg har sjeldan blitt så dårleg mottatt som den gongen eg prøvde.

torsdag 14. mars 2013

Dell installerer - og informerer

Eg hadde knapt fått posta Google si eminente omsetjing av skildringa av eit spel før ein Dell-PC serverte denne infomative meldinga under ein installasjon. Folk som er kunnige i engelsk og data finn sikkert ut kva Dell eigentleg meiner... (Litt hjelp: C-Major er namnet på installasjonen.)
"Installere C-Major Hørlig Sjåfør og Søknadene."

tirsdag 12. mars 2013

..send meg, takk og nyt!

I helga fekk eg lyst til å sjå om eg fann eit passande sykkelspel til nettbrettet mitt. Dermed gjekk eg inn på android-app-butikken Google Play og søkte etter "cycling". Spela er jo for det meste engelskspråklege, må vita, og det er jo stort sett Google òg.

Eg fekk opp ei lang liste aktuelle og uaktuelle kandidatar. I den fyrste kategorien var det eit spel med det noko kaudervelske namnet "Bike racing spill", skildra som "speed game". Eg klikka meg inn på spelet for å lesa meir om det, og dermed fekk eg helgas språklege høgdepunkt. Skildringa sto nemleg på norsk, omset av Google sjølv, avdeling Translator. Teksten var ikkje så veldig oppklarande om spelet, forutan at det dreier seg om eit puslespel (og dermed uinteressant), men han sa ganske mykje om kvifor norskstudentane mine bør halda seg unna Google Translator:
"Dette er en sykkel og racing tema puslespill. Vårt utvalg av bildene er veldig flott, kan utvikle observasjon, tenkning og kreativitet. Spleising av spillet vanskeligere, del av sømmen er ferdig, kan du holde den drar, for å observere den andre ikke å kjempe komponentene på plass. Du er kjent med denne teknikken kan fullført det, er jeg sikker på at du vil like.

Bildet vil bli kuttet i 3x3 eller 4x4 eller 5x5 eller 6x6 komponenter, må du kjempe hele puslespillet til rett sted. Du kan klikke "Tips" for å vise bilder på nettet, når du er ferdig, kan du bruke det som bakgrunnsbilde fotografier, og inn i det neste spillet."

Så kjem nokre spesifikasjonar, som m.a. "Bilder er veldig vakker" og "Flere spill for deg å velge", før det heile blir avrunda med:
"Hvis du har noen kommentarer, vennligst send meg, takk og nyt!"

Og ein kan vel strengt tatt ikkje anna enn å nyta slikt. Vakkert er det - takk, Google!

søndag 10. mars 2013

Idrettar me ikkje har 1: Padel

Noreg har nettopp sanka bøtter og spann med gullmedaljer i vinteridrettar som store delar av verda har eit svært så perifert forhold til. Eg meiner: Kor mange i Brasil kjenner til nordisk kombinert? Tilsvarande finst det mange fascinerande idrettar - store og små - som er ukjende for nordmenn flest. Dette skal handla om ein slik idrett: Padel.

Eg sat på eit hotellrom i Barcelona og zappa då eg kom over ein racketsport eg aldri hadde sett før. Det minna om ei kryssing av tennis og squash, og det gjekk styggfort. Underhaldningsverdien var høg med mange spektakulære ballvekslingar og uventa krumspring av dei fire spelarane.

Det var fyrst vel heime eg fann ut at det var padel, eller padeltennis på svensk, eg hadde sett. (Idretten er så ukjent i Noreg at eg ikkje har klart å finna det norske namnet, om han har noko norsk namn.) Det er eit racketspel som blir spelt inne i eit glasbur på 10 x 20 meter. Ein speler alltid double, altså to mot to, og spelarane står på kvar si side av eit nett, som i tennis. Poengsystemet er også som i tennis.

Det som gjer padel spektakulært, er at veggene i buret er ein del av banen. Når ballen kjem frå motstandaren, kan du la han gå i veggen bak deg, for så å dundra til han på tilbakevegen. Dette gjer at tempoet blir ekstremt høgt, og ein får mange uventa situasjonar. Det er til og med lov å slå ballen ut gjennom dørene på langsidene, og då spring sjølvsagt spelarane ut av buret for å slå han inn igjen. Padelspelarar gir seg ikkje så lett.

Padel blei oppfunnen i Mexico i 1969, og er spesielt stort i Spania og Sør-Amerika. Det har vore arrangert VM sidan 1992, og Argentina og Spania har dominert desse stort både for kvinner og menn.

Som TV-sport var padel svært så bra, og det må vera utruleg gøy å spela padel sjølv. For ikkje å snakka om kor god mosjon det må vera! Her er ein liten smakeprøve:


onsdag 6. mars 2013

Visst kjenner alle Årdal...

Då eg kom heim i dag, kunne Snefrid fortelja at ho hadde diskutert familiane Soppeland og Vadla i Årdal med frisøren her i Trondheim i dag. No skal eg skunda meg å legga til at "diskutert" er ei sterk overdriving, og at det på ingen måte er snakk om sladder av noko slag. Det var berre det at ad underlege vegar i samtalen hadde det kome fram at frisøren hadde tilbrakt nokre år av barndomen i Årdal i Ryfylke. Og derfor kjende ho til desse familiane.

Snefrid blei ikkje så lite overraska over dette, og frisøren blei ikkje mindre overraska då Snefrid fortalte at mannen hennar kom derfrå, og at ho var der seinast i jula. Frisørdama hadde aldri møtt nokon som kjende til Årdal før.

Dette veit eg alt om. Årdal i Ryfylke er ei lita bygd midt i Ryfylke, og om du seier at du kjem frå Årdal, tenkjer alle på Øvre Årdal i Sogn og Fjordane. Til og med folk i Stavanger. Derfor seier eg vanlegvis det same som frisørdama hadde sagt fyrst: ein liten stad nær Stavanger. Årdalsbuen har aldri sett det store behovet for å flagga heimbygda for ivrig.

Men no lurer eg på om Årdal er meir kjend enn eg har trudd.

Alt for ti år sidan hadde eg ein kollega her i byen som heitte Ramsfjell, og som stamma nettopp frå den fjellgarden, som ligg ikkje langt frå Årdal. Så ho hadde vore fleire gonger i Årdal, ho. Og no kjenner ikkje mindre enn to av dei næraste kollegane mine på NTNU til sandbygda i Hjelmeland kommune. Det er ikkje så rart at ho frå Stavanger har vore der, men det kom som ei overrasking at den franskfødde trønderen hadde ei svigertante i bygda - som endåtil er omgangsven med mora mi. Han er forøvrig den siste i kollegiet som var i Årdal.

Elles har eg gjennom åra ein sjeldan gong møtt folk som har nikka halvvegs gjenkjennande til namnet, eller i det minste har kjent til ei av nabobygdene. Men det statistisk mest usannsynlege opplevde eg på ein campingplass i Särna i Midt-Sverige. Der traff eg på eit rogalandspar som hadde gjort svenskar av seg. No var dei på biltur, og målet for reisa var eit 70-årslag i - ja, treng eg eigentleg seia det? - Årdal i Ryfylke.