søndag 26. februar 2012

Regnbukser

Regnbukser er truleg dei vanskelegaste klesplagga som finst. Dei er for så vidt lette å ta på, og dei eg har er ikkje så verst å ha på heller. Men det er frykteleg vanskeleg å vita når eg skal ha dei på, synes eg.

Fredag var eit klassisk eksempel. Eg vakna til plaskregn og tenkte: "Å nei, regnbukser." Det er som sagt ikkje så ille med regnbukser, men det er då likevel meir komfortabelt å sykla til jobb i vanlege bukser. Regnbukser pustar dårleg, så i opphald fungerer dei mot si hensikt: Du blir blaut på innsida av buksa. 

Det plaskregna gjennom heile frukosten, men då eg rydda av bordet slutta det å regna. Kva no? Ville det bli opphaldsvêr og greitt med vanlege bukser, eller var det berre ein liten pause? Det var det siste. Etter eit minutt eller to, var det på 'an igjen. Saka var klar, eg tok på meg regnbuksene og gjekk ut.

Då slutta det å regna. Denne regnpausen varte til eg parkerte sykkelen utanfor jobben. Heldigvis hadde eg tørt skift med meg...

Då eg kika ut og sjekka vêret før eg skulle heim om ettermiddagen, var det opphald og ganske fint. "Berre vent, om 5 minutter plaskar det," sa eg til ein kollega, "for no tar eg ikkje regnbukser."

Eg treng ikkje forelja det opplagde som skjedde, men heldigvis har eg tørre skift heime òg..

lørdag 18. februar 2012

Nabolag

Nå har det gått ei veke sidan me flytta til eit nytt nabolag, men her skal det handla litt om det gamle nabolaget vårt - det me flytta frå etter ti og eit halvt år.

Der fann me mellom anna eit hyggjeleg ektepar med den mest asosiale og sleipe katten i landet, ein supersosial trønder og ein familie med to labradorar - ein ung og leiken, og ein gammal og doven. Og så var det Brannmann-Harald, då. Verdas snillaste pensjonist som me seriøst vurderte å ta med oss hit til det nye nabolaget. Ein gong sist snørike vinter han stod i stova og såg at Snefrid måkte, kom han resolutt ut og tok over heile måkinga. Han tok til og med snøen med seg heim og dumpa han i sin eigen hage!

Me er nordmenn, noko som inneber at me ikkje hadde full oversikt over nabolaget. Til dømes er det framleis litt uklart for oss kor mange døtre den næraste naboen, som me delte hage med, eigentleg har. Og bur eigentleg nokre av døtrene heime hjå foreldra, mon tru? Folka i den eine halvparten av huset på andre sida av vegen hadde me aldri kjent att på gata, i og med at me (truleg) aldri har sett dei. Me trur at det var litt uskiftingar der i løpet av dei ti åra, men me veit ikkje sikkert. Fuglane veit kva labradoreigarane heiter, eller labradorane for den saks skuld.

Naboen til venstre for oss snakka eg rett nok med fleire gonger, utan at eg dermed veit kva han heiter eller lever av. Men me var då i alle fall på hels. Dagen etter at me hadde flytta, snakka eg også med kona hans. Det var ho som innleidde denne fyrste samtalen mellom oss, og etter ti års naboskap var opningsorda hennar:

"Skal de flytta?"

fredag 10. februar 2012

Skapet

Det er flyttedag, og flytting innebærer (som regel) at man kvitter seg med en del ting, store som små. I tillegg til et par svartsekker som skal til fyllinga på Sandmoen, har vi 4-5 bananesker med ting og tang som skal til loppemarked. Dessuten gis store deler av møblementet bort.

For det gamle garderobeskapet i gangen er det derimot game over. Vi kjøpte skapet på Fretex for ca. 12 år siden, og allerede da var skapet godt forbi myndighetsalderen. Først hadde ikke Fretex noe skap til oss, men etter at vi la igjen telefonnummeret, ringte de oss noen dager senere og sa at de hadde et flatpakket skap.  Flatpakket var perfekt fordi bilen var liten, og hvor vanskelig kunne det være å montere et slikt skap?

Ganske, viste det seg. Alt gikk helt fint med unntak av en liten detalj: Det manglet en plugg som skulle støtte skapet i et hjørne. Dette gjorde jobben til et helvete, og jeg har sjelden blitt så adrenalinsint, for å sitere kronprinsen. Men med ørten skruer, litt hamring og en passe mengde slag og spark, gikk det til slutt.

Så gikk skapet inn i tjeneste som gang i Lokes vei. Ja, som gang. Vi hadde inngang rett inn i den lille stua, men ved hjelp av skapet, ei tverrstang og et forheng fikk vi laget en liten entre. To topphyller oppå skapet tjente som hattehylle i gangen og bokhylle i stua. Kreativt og smart, mente til og med byggmesteronkelen min - og slik "håndverksattest" er uvanlig for folk som meg.

Da vi flyttet derfra ble skapet degradert til garderobeskap i gang, og slik har det gjort god nytte i over 10 år. Jeg har alltid likt skapet fordi det er veldig praktisk, og hun har mislikt det fordi det er stygt.

Etter hvert ble det også mindre praktisk fordi skruene og spikrene begynte å slite med å holde skapet sammen, og slag og spark fungerte bare delvis. Dermed datt hyllene ned på hverandre støtt og stadig med tilhørende ryddesjau, småreparasjoner og til slutt dødsdom for skapet.

I dag er det slutt. Snart blir skapet demontert, men det fortjener et anstendig farvel til tonene (og teksten) av den gamle køntrisangen Nr. 44:

Nå er det slutt på gamle tider,
alt det nye skifter fort.
Nå skal hele skapet rives,
nå skal hele skapet bort.
Så jeg tar farvel med skapet
som en gang var vår gang.
Nå er det slutt på gamle tider,
det gamle skapet får en avskjedssang.

onsdag 1. februar 2012

Heimesida flyttar!

Om ei dryg veke flyttar me til ei ny leiligheit, og i samband med det skiftar me internettleverandør. Heimesida mi, som til no har vore å finna under Broadpark, må derfor flyttast, og valet fall på NTNU sitt heimesidesystem. Det var forøvrig der sida fyrst såg dagens lys i 2003. Etterpå har ho hospitert både hjå Start og Broadpark, og no kjem ho altså heim igjen.

Heimesida er allereie å finna under NTNU, og adressa er http://folk.ntnu.no/ullestad/. Sida er framleis tilgjengeleg her, men vil snart bli erstatta av ei tilvising til den nye adressa. I slutten av februar blir den gamle sida heilt utilgjengeleg.